Intervju med Guillaume Vigneault

Guillaume Vigneault

LILLE MÅNE ønsker å presentere nye unge, spennende litterære talenter fra hele verden. Vår første skjønnlitterære utgivelse er den kanadiske GUILLAUME VIGNEAULT som debuterte med Carnets de Naufrage. På norsk lanserer vi først hans andre roman, Chercher le vent. Her bringer vi et intervju med ham som ble gjort like før lanseringen av denne boken.

Møte med Guillaume Vigneault
I samtale med Ariel Kenig
Det var på Salon du Livre. Han var debutant og hadde nettopp gjennomført en boksignering med en selvsikkerhet verdig en erfaren forfatter. Det skal sies at han med Chercher le vent (utgitt på Balland), hans andre roman, akkurat var blitt utgitt i Frankrike. Man blir raskt vant til å møte lesere. Carnets de Naufrage, som vi skal få høre mer om etter hvert, handler om en noenogtrettiåring som mister fotfestet i livet. Er det et typisk canadisk tema? Egentlig ikke. "Når sant skal sies, tror jeg ikke jeg giftet meg av kjærlighet, men for å gjøre kjærligheten til noe alvorlig, for å prøve å konsekvent være, for en gangs skyld. Det var litt derfor, men ikke bare det. Jeg vet ikke helt." Det er stilen som gjør romanen original. En slags kulturell og kunstnerisk synkretisme. Mellom ordet og bildet. Mellom Amerika og Frankrike. Mellom en spontan uformell omgangstone og bluferdighet. Finnes det egentlig noe som er mer normalt?

Du har nettopp mottatt Prix France Québec for Chercher le vent. Hadde du ikke regnet med å måtte vente lenger før du ble belønnet, for ikke å si anerkjent på den måten?
Vigneault: I høst har jeg fått to priser i Canada for Chercher le vent, og også den fra Académie des Lettres du Québec. Men det har ikke gått så fort. Jeg ble nominert til flere priser for den første romanen min, Carnets de Naufrage, som skal komme ut i Frankrike også nå. Men jeg fikk ingen av dem. Når det er sagt, hadde jeg ikke regnet med alt jeg har fått for den andre.

Med tanke på hvem faren din er (Gilles Vigneault er en av de mest poplære sangerne i Québec, red. anm.), var du ikke redd for å få kritikk av andre grunner enn de rent estetiske?
Vigneault: Det med å leve i skyggen av sin far er ikke noe jeg selv snakker om. Det er andre som trekker fram det, for min egen del er det ikke noe jeg går rundt og tenker på. Det er bare en del av livet mitt. Og når det gjelder skrivingen, har det ikke kommet så lett, jeg har brukt lang tid på å finne fram til meg selv.

Du måtte prøve deg fram …?
Vigneault: Ja, selvfølgelig. Det har vært to faser. I den første, da jeg var rundt femten, prøvde jeg å skrive korte romaner, litt i samme stil som tegneseriene til Bob Morane. Man må for all del ikke gi opp i denne perioden, for man kan ennå ikke vite om man har talent eller ikke. Man er selvfølgelig veldig forvirret da, men det gjelder jo ikke bare forfattere …

Men ganske mange av dem er det!
Vigneault: Jo da, mange! For min egen del forsøkte jeg i den andre fasen å eliminere alt jeg ikke skulle bli. Jeg skjønte at jeg ikke kom til å bli advokat, grafisk designer, flyver eller gitarist, og siden jeg ikke gjorde ferdig hovedfaget mitt i litteratur, prøvde jeg å få så mye øvelse som mulig, særlig gjennom å imitere andre.

Det er flott!
Vigneault: Nei … Det finnes mange andre måter å lære dette håndverket på. Og jeg var ikke nødvendigvis bevisst på at jeg imiterte andre. Det var ikke sånn at jeg sa til meg selv: "Nå skal jeg skrive en Hemingway-aktig novelle", men det var likevel tydelig. Men man må uansett prøve masse forskjellige ting før man virkelig vet hva man kan, og hvilken stil man behersker … Jeg er egentlig ikke så veldig flittig av meg, i så fall bare i helt spesielle tilfeller. Det jeg framfor alt lærte av litteraturstudiene, var å bløffe …

Var du ikke redd for å bli for akademisk da du gikk på universitetet?
Vigneault: Nei, ikke i mitt tilfelle. Jeg tror jeg må være en av de litteraturstudentene som har lest minst. Det var bare en slags øvelse. Komme med alle mulige sitater … og lure folk til å tro at man hadde lest bøkene …

Omtrent slik en journalist jobber!
Vigneault: Ja! Men senere har jeg lest. Da jeg gikk på universitetet, var det en utfordring i seg selv å gjøre det på den måten. Siden jeg ikke leste noe, hadde jeg ikke noe annet valg enn å skrive bra. Men samtidig er det alltid en kjerne av ærlighet og åpenhet man må prøve å finne.

Er det derfor du begynte å skrive i jeg-form?
Vigneault: Jeg tror ikke nødvendigvis jeg er en ren "jeg"-forfatter. Det kan kanskje hende, men i mitt tilfelle tror jeg denne oppfatningen egentlig er en misforståelse. Noen tekster bare krever jeg-form. Da jeg skrev Carnets de Naufrage, gikk jeg faktisk tilbake til å skrive i første person. På den tiden føltes tredje person som en tvangstrøye. Jeg klarte ikke å utnytte formen fullt ut. Tredje person er veldig vid som form, det ble altfor lett å trå feil, altfor lett å være vag.

Jeg-formen er vel også en måte å lede leseren på. Du virker ytterst opptatt av å vise leseren hvor du vil. Skyldes dette innflytelse fra amerikansk litteratur, der alt ofte er gjort veldig tydelig?
Vigneault: Først og fremst prøver jeg å uttrykke meg. Etterpå vurderer jeg, jeg ser hva jeg liker og ikke liker, men jeg formaterer ikke teksten min bevisst. Ønsket om å lede leseren kommer helt naturlig for meg. Forresten må jeg stryke mye av det. Men det er vel den typen litteratur jeg liker. Jeg vil ikke bli villedet. Og uansett bidrar alltid leseren selv til å gi mening til ting. Tusen lesere gir tusen forskjellige lesninger. Man kan prøve å lede dem, men de oppfatter alt på sin egen måte. Forresten har jeg blitt glad for reaksjonene fra franske lesere. De blir særlig slått av to ting: mangelen på regionale markører, og samtidig måten alt er regissert på, som heller ikke minner så mye om en typisk fransk roman.

Men likevel, dette veldig visuelle i romanen og bruken av begreper fra filmens verden … det er vel egentlig et bevisst valg å prøve å lede leseren?
Vigneault: Ja, jeg ser det, men jeg kan ikke noe for det. Selv om jeg har lest mange romaner, har jeg sett fire ganger så mange filmer. Uansett er det fullt mulig å skape noe bra ut fra den typisk amerikanske kulturen. Den er så effektiv. Man kan bruke mange av de samme virkemidlene uten nødvendigvis å lage ting på samlebånd.

Når det gjelder temavalget ditt, med hovedpersonen Alex, som nettopp er blitt dumpet. Er du ikke redd for å falle inn i alle klisjeene om trettiårskrisen?
Vigneault: Det er vel et av favorittemaene mine. Og samtidig peker det på en bestemt fase i hovedpersonens utvikling. Den begynner dagen etter bruddet. Han har mistet mange av holdepunktene i tilværelsen. Handlingen foregår i en overgangsperiode i livet hans. Jeg tror ikke nødvendigvis dette sier alt om personligheten hans.

Men slutten kan vel leses som et tidstypisk uttrykk for selvoppgivelse?
Vigneault: Den kan leses på mange måter. Jeg oppfatter den ikke sånn. Og det er delte meninger om det. Når jeg snakker med studenter etter opplesninger på universiteter, blir de aldri enige om slutten. Og dessuten er ikke målet for Alex å få tilbake eksen sin, Marlene, som er en veldig spøkelsesaktig, svevende figur. Slik jeg ser det, er målet hans å kunne si: "Jeg vet ikke." Man kan synes slutten er irriterende, og altfor åpen, men for meg var det en slags avslutningsakkord; krisen er over. Alex reiser seg og sier: "Jeg vet ikke." Uten sinne, uten hat. Han er fortsatt usikker, men det oppleves ikke lenger som noen krise, det er kommet en ny balanse inn i livet hans. Han har ro i sjelen, selv om han er full.

Apropos alkohol, har du mye erfaring med det?
Vigneault: Jeg har jobbet på bar i åtte år. Derfor har jeg alltid hatt inntrykk av at folk drikker mer enn de egentlig gjør. Redaktøren min sa ofte til meg at nei, normale mennesker bestiller ikke åtte tequila … nei vel? Så jeg måtte begrense det en hel del.

Samtidig virker Alex veldig sunn.
Vigneault: Han er egentlig sunn og frisk, men han sklir utpå. I Nord-Amerika synes folk han er helt ute å kjøre. Jeg måtte myke det opp litt, blant annet en passasje der det var snakk om LSD.

Sensurerer du deg selv?
Vigneault: Minst mulig. En venninne av meg som også er forfatter, sa det var altfor mye kaffe i boka! Og jeg vil ikke at det skal være helt trash heller. Det er nok av folk som prøver å sjokkere. Jeg ville ikke at Alex for eksempel skulle begynne å skyte heroin bare for å selge flere bøker, det er jeg ikke interessert i.

Du har vel også en forkjærlighet for de store følelsene i livet?
Vigneault: Akkurat da var jeg inne i en litt mykere periode. Jeg har alltid vært en kynisk romantiker, det er noe jeg står inne for. Jeg liker veldig godt de litt kitsch-aktige, romantiske sidene mine. Særlig når det gjelder mellommenneskelige forhold; jeg tror på kjærligheten. Jeg diskuterer ofte trofasthet med franske venner av meg. Jeg skal ikke nevne noen navn, men det er mange som er utro, og da merker jeg hvor gammeldags jeg er.

Det er din litt Isabelle Boulay-aktige side?
Vigneault: Man kommer ikke utenom at hun er veldig kitschy, men jeg synes hun er en fantastisk fortolker. Hadde bare tekstene vært bedre. Jeg vet at hun leser mye, jeg har møtt henne flere ganger … Det er ikke så lett å leve av å skrive romaner i Québec, og jeg kunne godt tenke meg å skrive tekster for henne, eller andre. Jeg synes for eksempel det som Philippe Djian har gjort for Stephan Eicher, er veldig fint. Men jeg vil ikke lage kitsch. Samtidig som jeg ikke vil styre unna alt som er kitsch for enhver pris, det er jo også en form for kitsch. Jeg nekter å fornekte den idealistiske delen av meg, dessuten ville jo det vært å sensurere meg selv. Jeg liker å surfe midt imellom, og gå litt hit og dit, til begge sider. Mellom svart og rosa.

Oversatt av Thomas Lundbo
Intervjuet er hentet fra nettstedet Zone Littéraire, og er gjort i april 2004.

Les intervjuet på fransk her: http://www.zone-litteraire.com/entretiens.php?art_id=572

Mot medvind