Kjærligheten på flukt

Guillaume Vigneault

Guillaume Vigneault kommer i disse dager ut med sin første roman på norsk: Mot medvind. Temaene han beskjeftiger seg med, er kjærlighet, svik og ensomhet. Han forteller oss om sin egen visjon for stilen, sin egen oppfatning av litteraturen.

Guillaume Vigneault husker en skoleelev som en gang kom bort til ham og fortalte at han hadde lest debutromanen hans, som en del lærere har på pensum: "Hei, det er første gang i mitt liv jeg har lest en hel bok. Skal du skrive flere?" Det er et fint ansvar å ha for en ung forfatter, og en ekstra motivasjon for å skrive den fryktede andreboka.

Mot medvind lå og modnet i tankene til Guillaume Vigneault allerede før debutromanen tok form. De to bøkene til den 31 år gamle forfatteren viser flere sentrale likhetstrekk. Begge handler om en noenogtredveåring som opplever en eksistensiell krise etter et samlivsbrudd og flykter sørover. "Begge kan leses langs noen få akser," innrømmer han, "kjærlighet, vennskap, anger, forsoning, forløsning, søken etter en måte å være i verden på, søken etter balanse mellom tregheten og bevegelsen. Men for meg er alt dette uttrykk for noe større, som går tvers gjennom flere lag av livet mitt, og som er bakgrunnen for alle spørsmålene mine: hvordan vi har det med hverandre, hvordan vi fikser å være to når vi er grunnleggende ensomme, hvordan vi kan stole på hverandre når vi er grunnleggende svikefulle."

Hjertet som slår
For Guillaume Vigneault er kjærligheten det store temaet. Kjærligheten overskrider privatsfæren: "Dette temaet drar med seg alle de andre store, flotte spørsmålene i livet. Jeg tror man skal være forsiktig med å snakke om universelle temaer, men kjærligheten reiser spørsmålet om vårt forhold til verden, til menneskeheten. Det er kanskje i kjærligheten vi er mest nakne, rene. Derfor synes jeg også det er så avslørende. Alt går gjennom det. Hvis man klarer å finne en likevekt i kjærlighetslivet, klarer man det også på mange andre områder i livet. Kjærligheten er en enorm risiko. Hvis det går skeis, blir også en rekke andre ting satt på prøve. For meg er dette spørsmålet det viktigste: hvordan klarer man å være seg selv sammen med en annen."
Temaene er altså de samme i de to romanene, men de behandles forskjellig. Mens mange nok var raske med å sette likhetstegn mellom hovedpersonen i Carnets de naufrage og den unge forfatteren, bartenderen og eks-studenten, er hovedpersonen denne gang en litt mer fjern slektning av Vigneault. "Den første romanen min flørtet med selvbiografien. "Denne gangen ville jeg prøve å skrive med et litt fjernere 'jeg', og jeg klarte å klarte å skrive like nært meg selv, men samtidig å ende i noe annet. Dette problemet melder seg alltid for forfattere som skriver en debutroman som ligger tett opptil deres eget liv. Fint, men hva nå? Hva skal egentlig Nelly Arcan (forfatter av boka Hore, overs. anm.) skrive neste gang?"

I denne romanen, en slags road book (som kan minne litt om Jacques Poulains Volkswagon Blues, synes forfatteren selv), aksepterer Vigneault seg selv fullt ut som nordamerikaner. Og det er her man finner forbildene hans. Hemingway, for eksempel, på tross av mannssjåvinismen og språket som Vigneault av og til synes blir litt for enkelt. "Men prinsippene er gode: enkelheten, at stilen skal forsvinne bak handlingen, at man skal vise noe i stedet for å si det. De fineste setningene er de jeg kan skrive med ord som alle bruker. Jeg liker når folk sier at det ikke virker så polert, selv om det er det i hodet mitt. Det er vanskelig å skrive enkelt."

Guillaume Vigneault sier at han "trives" i bøkene til Philippe Dijan, i et univers som er typisk for den moderne maskuliniteten. På samme måte som andre kanadiske forfattere i vår post-feministiske tid, er fortelleren veldig sårbar for hjertesorg. Men samtidig er han veldig guttete gutt som følger det mannlige fellesskapets urgamle lover. Og kanskje ligger dette spørsmålet under: Hva vil det si å være en mann? "Jeg synes vi har kjørt oss fast i en paradoksal situasjon, der vi som menn ikke kan ha det samme forholdet til kvinner som fedrene våre, for ikke å snakke om at det ikke er noen forskjell lenger (mellom kjønnene). Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare. Men jeg synes det er interessant å stille spørsmål, så får folk komme med sine egne hjemmelagde svar. Jeg prøver å snekre sammen svar hver eneste dag i mitt forhold til kvinner, til guttevennene mine, om hva det vil si og være det ene eller det andre og hvordan man kan leve sammen. Det er kanskje litt kjedelig, men jeg tror det er den eneste fornuftige måten å angripe problemet på."

Av Marie Labrecque - oversatt av Thomas Lundbo

Mot medvind